Øyvind Ryeng

Godt var det ikke, men du verden så moro!

Mandag 18. Juni troppet jeg opp ved skytebanen som disponéres av skytterlaget jeg er med i. Med meg hadde jeg rifla til pappa (jeg lovere dere bilder av den så snart det lar seg ordne), dette er snakk om ei Tikka T3 Lite Stainless kamret i 7MM Remington Magnum [KORREKSJON: Jeg finner ut at dette er altså IKKE ei T3, men modellen før, visstnok "Master All-Weather (?) M695 Mag"]. Den naturlige sammenlikningen på kalibéret blir med .300 Winchester Magnum, men denne spytter ut tyngre kuler med den samme utgangshastigheten; prisen er, riktig nok, mere rekyl. Fatteren skulle ha noe som med god margin klarte å ta knekken på elgen på uansett hold, men som likevel ikke sparket så hardt (visstnok) og så ble dét. Kronen på verket var Meopta-kikkerten på toppen; en typisk Norsk sak med 3- til 12 ganger forstørrelse, 50-millimeter linse foran og Tysk #4 retikkel med lysende rødpunkt. Dette var virkelig den store dagen for meg, må vite; i uker og år i forkant hadde jeg hintet, spurt og mast om å få prøvekjøre 'a, og omsider fikk jeg grønt lys fra Sjefen sjøl. Norma Jaktmatch, dette er "billig" og semi-svakt ladet treningsammunisjon (13 kroner og 40 øre per pang), ble handlet inn, og alt lå klart til testing. Jeg kommer opp på banen over en halvtime før skytinga skal tilta, stiller meg i køa, skriver meg inn i boka, og når med god margin et par kopper kaffe i noe som virket som en hel evighet før mitt navn endelig ble ropt opp. "Øyvind Ryeng til standplass ved 100-metereren, Øyvind Ryeng til standplass" - før speakeren hadde nådd å snakke ferdig var jeg under halvt firsprang allerede ute av skytterhuset og halvveis borte ved bilen. Jeg fomler med nøkkelen, men får til slutt åpna opp lokket i ræv-enden på Peugoten og innbiller meg at jeg hører symfonien "Dovregubbens Hall" mens jeg med ærefrykt løfter våpnet ut av bilen, foretar igjen en visuell inspeksjon av kammeret for å forsikre meg at børsa ikke er skarpladd, og setter inn det tomme magasinet og sluttstykket. I en rus av mannlighet som er direkte forbundet med dét å bære et våpen befinner jeg meg plutselig under tak og på standplass. Som en robot rigger jeg opp på et øyeblikk; ei flaske med svakt blandet appelsinsaft - check, ei støtte til frontskjeftet i form av skolesekken min stappet full av tre gensere - check, ei tom rifle - check, ammunisjon - check. øreplugger - check. HEAVEN OR HELL! LET'S ROCK! Blinkene er allerede kjørt ut, og alt er klart; "de vante gamle kara" i nabobanene ligger allerde klare oppå mattene sine og virker noe utolmodige mens de studerer hver en bevegelse jeg gjør med argusøyne. Jeg føler meg litt som en (tjukk) hare som har forvillet meg inn i ei ulveinnhegning, men med ett gir skytelederen ordre om å lade våpen, og vips er alt glemt. Jeg legger meg på magen bakom ryggsekken og rifla, jeg er konsentrért om kun meg og mine ting og jeg har ett eneste oppdrag, å lage hull omentrent 30 millimeter over bullseye'en i blinken. Ballistikk kaller man det, når man har en kulebane som ikke er det minste lik en laserstråle; fatteren har skutt inn rifla på 200 meter, så da skal den gå så- og så- høyt på 100 meter. Selv om dette er første gangen jeg skyter ei rifle i noe annet enn .22 LR faller det meg helt naturlig å lade magasinet. Skarpe skudd i høyre hånd med kula mot høyre, magasinet i venstre hånd med utsparringa mot høyre. Skyv skuddet inn mot venstre med høyre tommel, press ned bakkanten av hylsa med venstre tommel; done. En til. En til. En til. Stopp! Der var det fullt gitt, og jeg sitter igjen med en patron til overs for å nå fem i totalen. Tvangstanker som jeg har, pluss skytelederens tidligere kommentar om at "vi skyter fem skudd før vi anviser" gir meg en idé. Jeg setter magasinet halvveis inn under låskassa og trår den siste patronen rett inn i ejection-port'en, skyver frem og presser ned håndtaket på sluttstykket og skyver magasinet inn resten av veien til noe sier "klikk!". Der fikk jeg klemt inn alle fem; 4+1, fire i magasiet og ett i kammeret. Den ubeskrivelige, testosteron- og adrenalin-indusérte følelsen av ei skarpladd magnumjaktrifle begynner såvidt å demre for meg. "IIIIIILD!" tordner det helt plutselig, og jeg skvetter så jeg holder på å gi meg selv hjerteflimmer i dét jeg snur på hodet og oppdager at skytelederen står rett bak meg og bjeffer kommandoer på en måte som ville gjort Gunnery Sergeant Hartmant fra filmen Full Metal Jacket stolt. Jeg ler litt av meg selv siden jeg var så anspent og lettskremt og slår meg til ro med tanken på at jeg er helt ny på banen og de ansvarlige vil sikkert holde litt ekstra oppsyn med meg. De andre starter skytinga øyeblikkelig, og jeg hører og føler på kroppen for første gang på mange, mange år, centerfire-rifler i full blomst. Jeg dreier på bryteren på venstresida av kikkerten for å slå på rødpunktet og vrir på zoom'en til det klart og tydelig står "12x". Igjennom kikkerten ser jeg hver en klistrelapp som er på blinken min, en tidels kilometer unna - det er kanskje ikke bare skryting og lyving at Meopta skal kjøpe glassene de bruker i kikkertsiktene sine fra Zeiss i Tyskland, tenker jeg med meg selv. For første gang har jeg pekefingeren borti avtrekkeren, jeg klemmer rifla godt fast i skuldra med begge hendene og begynner å legge press på avtrekkeren mens jeg prøver å sikte dead-center i blinken. Jeg husker tilbake hva man blir drillet iløpet av livet, "press avtrekket forsiktig og gradvis hardere, ikke trekk rett av, for da treffer du ingenting". Drønnet av magnumen er øredøvende og rekylen er så kraftig at jeg i et lite øyeblikk legger merke til at hele rifla, så stor som den virker når jeg ligger bak den, er i full fart på vei rett mot ansiktet mitt. Alt jeg ser i det nå svært nærgående kikkertsiktet 100 millisekunder etter at kula har forlatt løpet er toppen av trærne lengre nedover banen. For å sitére "han Counter-Strike-spillende karen der ute på internett et sted": "BOOOOM, HEADSHOT" er tanken som plutselig slår meg inn i hodet. Nei, det er noe annet... Over øyenbrynet mitt smeller aluminiumsrøret som er kikkertsiktet rett inn i skallen på meg. Med et inelegant deis faller forskjeftet på rifla ned på sekken igjen og kroppen min ruller tilbake der jeg lå isted. Det skal jo vise seg, at når man bærer noen kilo ekstra på magen fungerer dette som noen slags rullehjul og man har faktisk en hel del bevegelsesfrihet i att-frem-retning. Tør jeg å gjette på at det var dette som gjorde at jeg ikke knakk kragebeinet mitt rett i to? På dette tidspunkt består blodkjemien min av ren adrenalin og dopamin, så om jeg hadde knekt, forstuet- eller forstrekt noe hadde jeg ikke merket det enn det samme. Med vantrohet fører jeg høyrehånda bort fra grepet rundt riflestokken og opp til høyre øyenbryn for, om mulig, å utforske skadeomfanget. Jeg massérer huden litt, gjør et lettet sukk og kan med høyt hevet kinn konstatére at "det gjorde ikke vondt" - kikkertsiktet var bare såvidt borti meg, takk og pris. Jeg lader våpenet for andre skudd, ser tomhylsa flyve ut ejection-porten og ser neste bli hentet ut av magasinet og inn kammeret før sluttstykket er låst i fremre stilling og jeg igjen er klar for å skyte. I siktet ser jeg treffpunktet på det forrige skuddet, rett over svarta' og til venstre. Med innbilt erfarenhet skyter jeg igjen og igjen til siste skudd er gått uten flere "hendelser". Jeg ser rundt meg, og jeg kan med ett konstatére at jeg har brukt jævlig lang tid - alle skytterne og skytelederen står samlet rundt meg. Stiv som en stokk får jeg krøket meg opp på beina igjen og gliser totalt ukontrollért til alle mine tilskuere. Med et nyskjerrig åsyn spør en av de eldre skytterne som i begynnelsen så så stygt på meg "Hva i all verden er det dér for ei børse?". Fullt miljøskadd og enda med øreproppene i roper jeg rett i fleisen på ham "SYVMILLIMETER REMINGTON MAGNUM!". Mannen skvetter til med et kvepp, idét jeg også oppdager hvor høyt jeg egentlig ropte. Jeg er snar med å nappe ut ørepluggene, kremter høyt og unnskylder meg selv med ikke lite forlegenhet. Mens blinkene er på tur tilbake går praten att- og frem om våpenet og kaliberet, og de er overrasket over at jeg skyter ei så kraftig børse første gangen jeg er på banen. Hva skal jeg si? Jeg er jo oppriktig skyte-interressert, og må jo nesten bare skyte med hva vi har liggende her i huset. En annen kar plukker opp en skarp patron fra eska si, ei fra mi og sammenlikner de - med sjokk ser jeg hvordan hylsa mi rommer omentrent dobbelt så mye krutt som hans 6,5*55. ER DET RART DET SMELLER NOE SÅ JÆVLIG? I 1954 (?) fikk nemlig noen dén idéen å ta for seg en .375 Holland & Holland safari-klasse-patron, nappe ut kula, presse hylsa sammen i enden for å kunne huse den lille syvmillimeters kula, og vips var 7MM Rem. Mag. født. Dette, i kombinasjon med ei rifle av svært lav vekt gjør rekylen "noe" i overkant. Blinkene er nå fremme ved standplassen og jeg kan endelig anvise. Jeg har fire skudd ~100 millimeter senter-til-senter oppe og til venstre og én som ikke er på skiva engang. "Jeg trenger nok en hel del mere trening" er tanken som slår meg". Personen i nabofila, som attpåtil skyter uten noen støtte, har med det normale kaliberet sitt klart å treffe meget bra - fem skudd med ei samling på rundt 40-50 millimeter. Før jeg får sukk for meg er blinkene på tur tilbake igjen, og uforvarende merker jeg hvordan det svir i skuldra mi bare med tanke på å skyte flere skudd. Etter totalt fire runder á fem skudd er jeg så av i høyrearmen og skulderen at jeg må pakke ned og gå hjem. Jeg gleder meg som en unge til neste mandag, for gjett hva jeg skal da? Jo, da skal jeg tilbake å skyte mere! Så, kvelden kommer, jeg er ferdig med å pusse løpet på rifla etter endt skyting og skal inn på badet for å pusse tennene før jeg kryper til køys. Skuldra er enda øm, men nå langt mindre enn tidligere. Med ett finner jeg meg selv stående der med tannbørsten i hånda, bare stirrende i speilet. Fordi skuldra mi, etter bare 20 skudd, den ser slik ut:

Takk for Deres positive tilbakemeldinger. -Blogging vet jeg ikke om er noe for meg. På den annen side - jeg har ikke prøvd. -Å eie en E30 uten å modde den er bare bakvendt på alle måter. Denne bilen er ikke yndlingen til tuninghoder verden over for ingenting! -Jeg tror jeg kunne trives meget godt oppe på Svalbard; hadde jeg fått meg en ålreit jobb der oppe hadde jeg flyttet tvert. -Lån mener jeg er forbeholdt voksne folk og/eller fastansatte. Jeg er ingen av delene. :O -Det er oppe og avgjort - herved vedgår jeg, Øyvind Marinius Ryeng, at jeg ikke skal kjøpe en billig bil alt for tidlig. Som ordtaket går; "Den som venter på noe godt i Honda venter sikkert en måned ekstra uten å ta noen større skade av det". Forkjøper man seg på en automobil for persontransport under forbrenningsmotordrift blir man garantert å angre; jeg vet jeg angret som en hund på det Auda-kjøpet mitt i gamle dager, men jeg tok meg faen på at jeg dro ikke hele veien hjem helt fra Tjelsundbrua med uforrettet sak. Så hva er vel en liten måned ekstra i det lange løp kontra dét å måtte gå igjennom den slitsomme prosessen med et unødvendlig bilsalg- og gjeninnkjøp?

Kjempebra prosjekt! Stå på!

Dette blir jo bare bedre og bedre!

Jeg ser for meg at effekten av et lettet svinghjul øker proposjonalt med det høyeste turtallet man kan operére på. For eksempel på Hondaer rapportérer folk som monterer lettere svinghjul at aksellerasjonen, spesielt i de lettere girene fra f. eks. 5500-9500 RPM øker markant. Dette er kanskje ikke så relevant på Volvoer flest som går fri for saus omentrent når Virginia Tech'en på Hondaen slår inn.

Jeg ser det en sjelden gang spørres her på mitt elskede Bilforum om hva jeg driver med / hvor jeg er, så her er en liten oppdatéring på hvordan det har vært å være Øyvind i det siste: Våren 2006: Ferdig på VK1 Elektro på Storslett i Nordreisa kommune med gode papirer (femmere på alle eksamener og ålreite standpunkt), flytter hjem til Tromsø igjen til hu mor og 'n far. Lite aktiv leting etter lærlingeplass her i Tromsø tiltar med mål på å få Gr. L.-sertifikiat for innstallasjon i privatboliger/nybygg. Sommeren / høsten 2006: På dette tidspunktet solgte jeg den gode, gamle, hvite Accorden min etter å ha kjøpt den tilbake igjen som "rimelig bruksbil". Jeg påtok meg noe strø-vikararbeid til og fra hos Dunlop Hiflex (tidl. Gummi AS. K. Lund & Co.; de driver med hydraulikk, slanger, transmisjon og teknisk gummi), det blir såvidt noen kroner til overs til snus og en og annen billig PC-del (har man ikke mye penger, så bruker man ei heller mye penger). Våren og sommeren 2007: Vikariat hos samme firma i 13 arbeidsdager. Tegnet medlemskap i Tromsø Skytterlag og levert søknad til Politimesteren i Tromsø på ei bolt-action-rifle i .22 LR. Også med på en og annen trening i regi av Tromsø Pistolklubb; Rugere i .22 LR smeller ikke så høyt som dén Glock 17 i 9MM jeg var så heldig å få prøvekjøre. :) Delvis oversikt i økonomien; Får lønning, feriepenger og noe tilbake på skatten. Forventet kontobalanse mot slutten av Juni: ~20.000 kroner. Fra tidlig Juni ut September 2007 (med en liten sjanse for fortsettelse): Lagermedarbeider hos Ruukki Norge A/S, hvor jeg levérer stål og aluminium i alle tenkelige kvaliteter, former og profiler til folk i byggebransen over store deler av nord-Norge. Knall jobb med trivelige arbeidskamerater er det óg. Forventet kontobalanse (med gjennomsnittlig/moderat forbruk) midtveis i Oktober 2007: 80.000 kroner! Så livet ser lyst ut fremover, gutter og jenter. Om snuten spiller på lag blir jeg å bruke mye tid også på riflebanen med salongrifla mi (og/eller fars Tikka Lite Stainless med en Meopta på toppen, kamret i 7MM Remington Magnum ("auuuuuu" som den ammoprisen svir)). Nå som jeg blir å jobbe mye fremover (hei, alt er relativt, ikke sant?) blir jeg med 100% sikkerhet også Hondaeier igjen. Jeg spekulérer i noen form for 1988-1991 Civic sedan, men den er dessverre ikke like lett å få tak i i god stand- eller like billig som en tredørs hatchback. CR-X er ikke engang noe å tenke på; her til lands må man opp på 40K for å finne en som ikke er ødelagt og sundkjørt av lexuslysmontérende drittunger. 1990-1993 Accord (slik som lillebroren min har kjøpt seg; gratulerer!), 1988-1991 Prelude, eller 1992-1995 Civic er også intrressante kandidater, men dé blir heller ikke like billige som en EF-Civic, men det vil være mulig for meg å kunne kjøpe en slik om jeg plutselig skulle få dét over meg; med nyjobben og alt. Fordelen med en liten EF-Civic hatchback er at dén har jeg råd til å kjøpe iløpet av en måneds tid (!). (Dette sjokket har jeg enda ikke klart å ta inn over meg; SÅ vant jeg til å gå ledig og fattig.) Fordeler jeg ser fra mitt ståsted med en 88-91 Civic: -Billig i innkjøp, billig i drift og billig å forsikre. -Enorme muligheter for både motor- og utseende-mods, spesielt om man kjører full econo-modus med D-serie-basért motorbygge. -Det er "enkelt nok" (les: remapping kreves) å få en slik til å gå på E85 (som vi -endelig- har fått hit til byen) nå i disse bensinkrisedager. 107-oktan RON som attpåtil forurenser mindre? Å bruke dette på en tuningmotor er en no-brainer. -Mulig å få kjøpt uten den jævla takluka (hvilket er en gullgruve for både feil og lekkasjer; udugelig ekstravekt er det óg). -Sedanen synes jeg er penere (kanskje jeg bare er en sedankar?), men da må vi opp i pris. Er det verd det...? Jobbe en måned ekstra og så kjøpe seg utgaven man -egentlig- hadde lyst på? Den som lever får se. Accordene fra 90-93 ser kjempefine ut; dette er én av de få Hondaene jeg synes er designet helt perfekt; hvor hver en karrosserilinje er trukket helt perfekt. Muligheten til å få den som todørs sedan (min favoritt-karroseritype) er også en enorm bonus. Ombyggingen for H22A'en (DOHC VTEC fra 1992+ Prelude) er latterlig enkel, men den har mindre plass under hjulbuene enn en gjennomsnittlig annen Honda fra denne perioden, noe som gjør husingen av noe i 8,5*16 med lavt offset noe mere komplisért. Å, glemte jeg å nevne hvor mye jeg elsker tyskstuk? Preludene fra 88-91 synes jeg ser skrekkelig flotte ut; spesielt interiøret. Preluden skulle jo tross alt være mere sportsbil-aktig enn den jevne Honda, men ulempen er at den er et like elendig tuningbil-utgangspunkt som Accordene fra 86-89 (slik jeg var fast med før). Preludene bruker de samme motorene som disse Accordene, men på grunn av det Honda kaller "Engineless Design" er motorblokkene støpt annerledes for å kunne tiltes lengre bak; ergo, man kan for eksempel ikke hente byttemotor- eller girkasser fra Accordene om man kjører noe til skogs. Til de andre Hondaene -bader- man i deler, både nye fra USA og brukte fra skraphandleren rundt svingen. Preluden er mere sær i så forstand. Legg forresten merke til hvordan jeg helt naturlig ignorérer muligheten til å handle deler fra Tromsøs lokale Hondaforhandler, Traasdahl A/S. Grunnen? De samme delene, produsért i den samme fabrikken der ute i verden koster her i Tromsø, og det er faenmeg ingen spøk engang, to- til tre ganger mere enn ditto fra USA. Og da har jeg regnet inn både fraktkostnaden og moms. Sykt. 92-95 Civic? Gode biler, svært gode tuningbil-utgangspunkter, men de er dyre(re), og etter min mening ikke like pene innvendig og utvendig som de andre kandidatene. Muligheten for B-serie DOHC VTEC-motor (selve -symbolet- på moderne Hondatuning) gjør imidlertid dette valget meget attraktivt. Dessverre er det et forferdelig stigma forbundet med disse modellene - 99,999% av de som ruller rundt på Norske veier er totalt ødelagt i alle bauger og kanter av stygge, helvetes forbanna ris-detaljer- og idéer. Jeg kunne lett i 100 år og jeg hadde maks funnet bare én eneste jeg ble å like. På den annen side - er ikke dette min sjanse til å prøve å vise hvor bra denne bilen -kan- bli seende ut med de rette delene? Nå skal jeg være forsiktig med å snakke sånn uten å feie for egen dør først, men la oss bare si dét sånn; hadde jeg eid en slik Civic er det "én og annen ting" jeg ville gjort annerledes, noe som går den jevne BilXtra-, Biltema-, eBay- og Torshov-tuner hus forbi, blandt annet "K.I.S.S." -> "Keep It Simple, Stupid". Helheten gjør bilen, ikke bare nye front- og baklamper, en 5" loff der bak, 5" turteller og kromfelger. BMW E30? 1. Buy car. 2. Wait for winter. 3. ?????????? 4. PROFIT! Her er et kjøretøy man kan ha det mye moro med; det blir vanskelig å ignorére denne modellen iblandt alle Hondaene man ser på. Å faen, så langt dette innlegget ble. Cliff notes for de utolmodige: Jeg har begynt å jobbe, begynt med skytesport, trives godt om dagen, og snart blir jeg nok bileier igjen.

18 kroner literen klarer jeg å leve med siden jeg kjører så lite; det er langtifra "riktig" på noen måte med en så høy bensinpris, men jeg skal nok akkurat klare han av. Hadde den imidlertid vært så høy hadde jeg helt sikkert også prøvd å redusére kjøringen til et absolutt minimum. Nå har vi òg endelig fått E85 her i Tromsø, så dette er et selvskrevet og attraktivt alternativ (spesielt med dét i tanke at Hondaer flest er "enkle" å mappe om).

Ehh, jeg har sett styggere cross-breeding. Ikke det at det finnes noe i det minste positivt med denne her, men det kunne vært så mye verre... 1.6i eller diesel inside?

Kanskje man skulle fått organisért oss Japanbilerentusiaster over i en militæristisk organisasjon som kan stå for- og utføre variért terror frem til kravene våre går igjennom? Kidnapping av politikerenes unger, bilbomber, nedbrenning av nøkkelpersoners hjem, byvide' opprør i Fransk stil med bilbrenning og plyndring etc. etc.; bare fanasien setter grenser for hva undertrykte borgere kan finne på i Rettferdighetens Navn.

Fordi de pikklause klovene i overmakten som styrer oss fra sine repektive Castles Of Power ikke tør å ta noen form for ansvar (om de sier "OK" til noe som egentlig ikke var OK kan de kreves for erstatning). Derfor toer de sine grådige klør og svarte hjerter ved å heller la TÜV, Dekra og Brüssel bestemme hva som skal være "godt nok" her til lands. Og her til lands driter folk flest i Japanske biler, så derfor er det heller ikke noe press på Svinene for at de skal starte opp papirmølla og lage direktiver og regler som beskriver registreringsvillkårene for ikke ECE-typede biler.

Repost av en repost av en repost. Den filmen der ble slaktet siden det så ut til at hele greia var rigga.

Er du ute eller en enkel ombygging, eller kan jeg foreslå absurde ting som F20C, F22C, SR20DET, 4G63, 2JZ-GTE, RB26DETT, 3S-GTE, VQ35DE, S38B38 eller S54B32?

Fett, men kanskje en bitte liten dråpe for mye av det gode.

Dét er ikke alt jeg mangler...

Hvor mange Supraeiere trengs det for å skru inn ei lyspære? -Én for å ta ut den gamle og å skru inn den nye pæra. -Én for å poste dynopapiret av pæreskiftet på supraforums. -Én for å spørre hvorfor ikke HP og TQ-grafen ikke krysser hverandre ved 5252 RPM. -To for å si påpeke at det er fordi grafene har forskjellig skaléring. -Tre som samtidig spør hvorfor papiret er STD-korrigért istedenfor SAE-korrigért og samtidig flamer den første posteren siden man alltid skal poste SAE-korrigért. -Fem som flamer SAE/STD-flamerne fordi en dyno er en dyno. -Åtte som flamer "en dyno er en dyno"-folkene og peker på hva som er forskjellene på de forskellige dynoene og resultatene fra disse dynoene. -To-tre som trekker inn hvordan temperatur, hansker, underlag, pæretype og relativ luftfuktighet påvirker oppmålt HP og TQ utviklet ved pæreskiftet, uavhengig av korrigéring. -Seks for å krangle om om dette allerede er kompensert for ved SAE-korrigéringa. -Seks for å påstå at det er en selvfølge at dette allerede er kompensert for i SAE-korrigeringa og at enhver idiot burde vite såpass siden dette er så elementær kunnskap. -Tre for å trekke inn hvordan GT-lyspærer har mindre lag i startøyeblikket og utviler høyere lumen-verdi ved den samme tilførte energimengden. -To for å kommentére hvordan GT-lyspærer ikke kan overhales og må byttes som en komplett enhet ved feil. -En for å si at for hans del er kostnaden verdt gainen. -En for å si at for hans del er det langtifra verdt det. -En som starter en ny tråd med en poll for å finne ut for hvem det er verdt det. -En for å flere måneder etterpå greve frem igjen den originale lyspære-dyno-tråden og kommenterer på hvordan hans erfaringer med lyspærebytte foreløp seg. -En som flamer gravediggeren. -To som flamer gravedigger-flamerern og påpeker hvordan det er bedre å poste i den samme tråden istedenfor å starte en ny en. -Etc. Mildt omskrevet etter "hvor mange forumbrukere..."-vitsen.

Husk å sjekke dekktrykket også.

Hadde dessverre ingen lett og ledig link i dette øyeblikk. Men diskusjoner om dette emnet skal finnes i store mengder - jeg husker som om det var i går flaminga og jihad-jihad-tendensene fra tilhengerne av de ulike leirene. EDIT: Som regel endte disse trådene med at når man til slutt hadde kranglet seg lei seg imellom kom man frem til en slags semi-enighet om at det var ingenting galt med Subarus 4WD-system, Audis system foretrakk soliditet og enkelhet foran vektfordeling, ingen utenom Haldex-folk selv likte Haldex, og BMW- og Mercedesfolk kunne med stor sikkerhet si at det var deres biler som sladdet best.

3. generasjons Prelude = Hot stuff! Får følge med på denne her.

Mazda kjørte jo i Gruppe A med 929'en i sin tid, så noe må man da kunne oppdrive?

Skal få en bra E30 eller E28 til dén prisen.

Søk. Dette kriger vi om hver eneste måned.

Hyklere som sier "Thaaaaaaaaaaaaanks!" med øynene igjen og en tommel opp? Den sorten folk er lett å ikke like, men jeg kan ikke bringe meg selv til å hate Priusen bare på grunn av dem. Ellers, bra hating, folkes. Jeg ser mange ting vi hater til felles.

Fikk du sendingsnummeret på pakken han sendte tilbake? Hvis ikke; hvilke bevis har han for at han har sendt tingene i det hele tatt?

Denne her er relatért: I love my computer you're always in the mood I get so turned on when I turn on you I love my computer you never ask for more You can be a princess or you can be my whore And it's never been quite so easy I've never been quite so ugly All I need to do is click on you and we'll be joined in the most soul-less way And we'll never ruin each other's day 'cuz when I'm through I just click and you just go away -Bad Religion - I Love my Computer. Selv går jeg på fjerde året uten dame etter at hun forrige knivet meg i hjertet på verst tenkelig vis. Så da tenkte jeg med meg selv: "Fuck it; jeg gidder ikke å kaste bort mere energi eller kroner på detta'". Jeg regner med når jeg etterhvert får bygget hus og har ei stasjonsvogn på gårdsplassen kommer jeg til å svømme i verpeklare kvinnfolk som forhåpentligvis er gamle nok til å ha horet fra seg. Importvarer er selvfølgelig heller ikke dumt - jeg tror jeg godt kan trives med ei gul ei, som sier "onegaishimasu", "douitashimashite", "anata no koto daisuki desu~" og "kekkon shimashou" (men så er jeg også sterkt forutintatt og desillusjonért av all animeen jeg har sett).