CoupeAlfa

Send meg gjerne info på PM, eller aller helst, post det her slik at også andre kan få vite hvilke muligheter som finnes.

Individualpreventivt sett, vil ingen straff/tap av førerrett være like effektivt som tanken om hva jeg har påført et annet menneske. Det vil alltid være med meg, selv om det heldigvis går veldig godt med vedkommende nå. Jeg har hatt samme lege siden før dette skjedde, han har også sykemeldt meg pga depresjon i perioder før hendelsen. Jeg har derfor god dokumentasjon fra lege helt fra opptakten til det jeg gjorde, frem til dags dato. Å bevise at jeg ikke lenger "bedriver grøftefyll" som du sier det, er vel vanskeligere. Jeg har undersøkt mulighetene for f.eks alkolås på bilen (ikke fordi jeg mener jeg trenger det, men fordi jeg virkelig vil gjøre alt i min makt for å få muligheten til å kjøre bil), men det er noe som så godt som aldri gjennomføres her til lands. Transportøkonomisk institutt har utarbeidet en rapport basert på svenske erfaringer med alkolås, og de anbefaler at Norske myndigheter legger til rette for alkolås, da alt viser at det har store samfunnsøkonomiske fordeler. Dette hjelper uansett ikke meg, enda. Antabus er også en mulighet, men legen min kommer aldri til å foreskrive det, da jeg ikke har alkoholproblemer i ordets rette forstand. Attest fra arbeidsgiver kan jeg skaffe, og den vil være udelt positiv. Saken er at jeg har ikke fortalt jobben om det som har skjedd, og det er noe jeg heller ikke vil dele med "alle". Men må man, så må man. Jeg vil nok ikke få noen behovsattest fra arbeidsgiver, da jeg strengt tatt ikke har behov for førerkort i jobbsammenheng. Jeg har behov for førerrett i forbindelse med levering/henting i barnehage, slik at jeg har mulighet til å jobbe og forsørge barnet mitt. Jeg vet at advokater (og jurister?) har tilgang til et eller annet register over tidligere rettspraksis, der er det nok mye matnyttig å hente. Har jeg noen mulighet til å få innblikk i det registeret, eller MÅ jeg da engasjere en advokat? Takker for svar.

Hvorfor gjør den linja deg så skeptisk? Da dette skjedde var jeg en singel kar på 25, nå er jeg 28 år, familiefar, hund, eier hus,har jobb som krever mye av meg.. Da blir det automatisk veldig mye mindre tid til å være sosial, og når man nærmer seg 30 har man ofte festet fra seg ganske så mye uansett. Men, jeg tar av og til en konjakk eller pils i lystig lag, derfor påstår jeg heller ikke at jeg har blitt avholds. Selvsagt har alle rett til å ha egne meninger, det bør alikevel ikke hindre oss i å ha et konstruktivt innhold i svarene våre.

Har tatt kontakt med advokaten min, venter på svar. Kommer til å søke uansett, man stiller som oftest litt sterkere om man har gjort litt research og forberedt søknaden godt. Derfor laget jeg denne tråden. Tusen takk! :)

Takker for svar. Som Jester sier, hadde jeg ikke forklart saken detaljert, hadde jeg heller ikke fått noen vettuge svar. Vil jeg ha sympati klager jeg til samboeren min, ikke på et forum fullt av fremmede. (No offense) (Hadde jeg ville lagd et "følelsesinnlegg" hadde jeg fortalt om alle søvnløse netter hvor jeg lå å lurte på hvordan det gikk med personen jeg traff, at jeg ikke sov ei hel natt det første året, at gleden over fødselen til vår førstefødte ble ødelagt både for min og min samboers del da rettsaken plutselig ble berammet til termindato osv... Nå kan sikkert noen vri dette til å høres ut som sympatifisking, men jeg må få komme med et svar når en slik påstand blir slengt ut.) Jeg har både tatt ansvar og konsekvensene av det jeg har gjort. Jeg er ikke av typen som sier "jeg var uheldig å bli tatt". Jeg mener selv at jeg er rettferdig dømt mtp på fengselstraff og erstatningsbeløp, og som sagt, hadde jeg vært i samme livssituasjon som ved hendelsen, dvs singel:kun meg selv å tenke på, hadde jeg heller aldri kommet til å søkt om å få igjen kortet før 5 år var gått. Nå har det seg slik at situasjonen er en helt annen, og dette får store konsekvenser for andre enn meg selv. Jeg vet at "for alltid" har en minstetid på 5 år. Jeg satt inne med en som hadde mistet kortet 7 ganger, 3 av dem for alltid. Han kjørte nettopp opp for 8 gang, så jeg vet at jeg får det igjen om 3 år (altså etter 5 år). Saken er at "ved særlig tungtveiende grunner" kan man få førerretten tilbake før 5 år er gått. Grunnen til at jeg spør her FØR jeg går til rett instans er at jeg kunne tenkt meg å høre andres erfaringer med å søke før minstetid er gått. Greitt nok at bilforumet kanskje har noen medlemmer som gjør det mindre egnet å fortelle slikt jeg har fortalt i denne tråden, men jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg har mulighet til å treffe flere som har kunnskap og kanskje erfaring ang. slike saker enn her på bilforumet.

For 25 mnd siden, var jeg i en livssituasjon og så psykisk og fysisk syk at jeg valgte å ta livet mitt. I beruset tilstand satte jeg meg i bilen, og kjørte mot e6 for å kjøre meg ihjel. Tilfeldighetene ville det annerledes, før jeg kom så langt kjørte jeg på en fremmed person (også beruset), som prøvde å løpe over veien rett foran bilen min. Det endte med kollisjon, personen ble hardt skadet, men overlevde heldigvis. En så brutal opplevelse vekte meg fra det jeg holdt på å gjøre, og jeg stoppet etter 1-2 minutter og ringte politiet og meldte meg. Personen jeg kjørte på var i følge med flere, og hadde allerede fått hjelp. I rettsaken som fulgte ble jeg dømt til 6mnd fengsel og tap av førerretten for alltid. Jeg ble umiddelbart ved pågripelse lagt inn på psykiatrisk sykehus, var innlagt en tid, og gikk i lengre tid til behandling. Jeg har så godt som kuttet ut alkohol. Jeg sa meg villig til å betale fornærmede erstatning. Jeg har fått meg en fast, trygg jobb som jeg trives veldig godt i, jeg eier hus sammen med en fantastisk samboer, og vi har blitt foreldre. Kort sagt er jeg i en helt annen livssituasjon enn da ulykken inntraff. Saken er at nå skal min samboer tilbake i jobb etter å ha hatt mammapermisjon. Jeg jobber skift, hun jobber heller ikke i en vanlig 8-16 jobb. Hun er også pålagt en del reising gjennom jobb, da blir hun borte en uke av gangen. Vårt barn må nå begynne i barnehage, og da begynner problemene. Når min samboer er ute å reiser eller jobber lenger enn 16, som er regelen heller enn unntaket, har jeg ingen mulighet til å levere og hente barnet vårt i barnehagen, før barnehagen stenger. Buss er utelukket pga det er umulig mtp tiden det tar fra jobb til barnehage, taxi er utelukket da det i løpet av en måned vil koste meg mer enn jeg har utbetalt. Dette vil i praksis si at en av oss antakelig må si opp jobben for å passe barnet vårt. Dette må bli meg, da min samboer tjener 250000+ mer enn meg i året. Om jeg blir uten jobb, har jeg ikke lenger inntekt til å betale erstatningen jeg betaler på, og med kun min samboers inntekt, vil vi også miste boligen vår. Jeg vet at tap av førerretten kan forkortes hvis det foreligger "særlige grunner", det jeg lurer på er om mine grunner er særlige nok? Jeg hadde aldri prøvd å søke om å få igjen kortet hadde jeg kun hatt meg selv å tenke på, men dette er større en kun meg. Jeg har en samboer som er økonomisk avhengig av at jeg betaler min del av gjelden vår, og en sønn som er avhengig av at jeg forsørger han, og får han trygt til og fra barnehage hver dag.Jeg er også 100% avhengig av å få min sønn i barnehagen hver dag, for å kunne jobbe å betale erstatningen jeg ble idømt. Hvilke sjanser har jeg til å få igjen kortet nå? Har vært 25mnd uten det nå, og er ferdig å sone dommen jeg fikk. Dette er min eneste promillekjøring, har heller ingen store fartsovertredelser o.l på rullebladet. Takker for svar, og håper og tror at de som svarer klarer å holde seg like saklige som meg i denne tråden.