Gå til innhold

Brent barn lukter ille (Fiat-historie av Turboknut)

Ranger emnet


TurboKnut

Anbefalte innlegg

For å gjøre en kort historie lang... (Dette er en sann historie)

 

Som noen få av dere vet så er jeg født og oppvokst på Bardufoss. Som for så mange andre der så var også min arbeidsplass i Forsvaret.

Dette skjedde i 1991 og i lystige lag så blir fortsatt denne hendelsen nevnt... Enkelte ting glemmer man ikke så lett.

 

Egentlig var det helt feil at jeg skulle arbeide i Forsvaret, for jeg var jo så utrolig bilinteressert. Veteranbilhobbyen hadde ikke nådd vår gårdsplass helt ennå, og selv om det ikke var noe særlig gammelbilmiljø på Bardufoss da så var i allefall jeg langt over gjennomsnittet overinteressert.

Og nå hadde jeg bestemt meg for at JEG skulle hive meg på gammelbil-bølgen.

Nå var det gammelbil for alle pengene, og den første og beste bilen jeg kom over skulle bli min.......

 

Jeg hadde ringt på en 1964 Ford Cortina som stod avertert i Aftenposten og selgeren var god å snakke for seg - mens jeg var mer av den stille typen som var lett å lede og lot meg rive med. Og før jeg fikk avsluttet samtalen og lagt på røret hadde jeg blitt eier av en Cortina for 6.000,- blanke kroner.

Så var det å titte på kartet for å finne ut hvor Askim lå.....og det var jo et stykke unna Bardufoss oppdaget jeg. Hadde ikke hørt om Askim før og trodde det lå i Trøndelag et sted. Alt sør for Saltfjellet var jo "sørpå" - og dette var "langt sørpå"....

Men det var gratis å fly med miliærfly så det skulle nok gå allikevel.

 

At bilen KUN gikk på startgass var jo også et lite problem man måtte ta hensyn til - for hvor mange bokser skulle til for å få flyttet den bilen 1700 km??? Dessuten måtte man jo være to stykker, en til å kjøre og en til å spraye startgass.

Grublingen tok overhånd. Etter å ha ligget halvvåken hele natta og angret og tenkt grundig over handelen ga jeg aldri lyd ifra meg igjen - og bilen ble forhåpentligvis solgt til en annen som bodde i nærheten av Askim.

 

Om det er noen fra Askim som leser dette som kjenner en som "brant inne" med en Cortina for mange år siden - så istedet for å tipse han HAN om hvem jeg er - kan dere heller fortelle han hva jeg klarte å stelle i stand da jeg IKKE kjøpte bilen hans...

 

Hos en nabokone stod en rød Fiat 850 i garasjen. Den var ufattelig matt i lakken, men i regnvær så den bra ut. Den hadde vært i bruk inntil ganske nylig, og i min enkle verden trodde jeg jo at den bilen var en bra bil. Den kunne bli et godt utgangspunkt og en start på min veteranbilkarriere. Pangstart....og ilddåp....

 

Jeg ringte på dørklokka og etter en liten stund ble døra åpnet. Åh - er det deg som kommer på besøk sa dama... Hva vil nå du da???

Joda - etter noen tørre kjeks og 2.000,- kroner så var Fiaten min. Kontrakt var underskrevet, kjøpsmelding var underskrevet, sønnen hennes var kontaktet på telefon og syntes 2.000,- var riktig så godt betalt, og om noen virkelig ville betale så mye for den så måtte hun selge bilen - PRONTO som de sier i Italia....

Også jeg da, - min sau -, jeg hadde jo ikke engang sett over bilen før jeg gikk i gang med å spise kjeks.....

Så fant hun fram bilnøkkelen og nøkkelen til garasjen slik at jeg fikk se bilen som jeg hadde kjøpt og betalt.

Egentlig hadde jeg med meg flere penger enn de 2.000,- jeg måtte betale for den. Jeg tenkte jeg skulle gi et anstendig bud på den sånn at jeg var sikker på å få kjøpt den. Men under kjeks-spisingen slo det meg at jeg jo var en knallhard forretningsmann så jeg la inn et skambud på den. Også for å se på reaksjonen til dama. Da kunne jeg heller bla opp litt mer av min hardt oppsparte kronasje dersom dama syntes jeg var for snau. Men, reaksjonen til dama uteble helt.. Jeg hadde en svært god følelse i resten av meg for at jeg hadde fått den SÅ billig, selv om jeg kjente at magefølelsen mente noe annet. Men den magefølelsen, den skal man jo ikke høre så mye på........................

 

Garasjedøren ble åpnet, og der stod den - perlen... Full tank hadde den også, for dama hadde hørt at det var viktig.

Den startet på første forsøk og gikk så fint så. Jeg hadde med meg prøveskilt og disse ble hektet på. Så bar det hjemover...

Nå var jeg blitt Fiat-eier... Det føltes egentlig veldig bra, jeg hadde jo hatt sansen for sportslige røde italienske biler med varmblodig middelhavstemperament.

 

Fiaten nådde 100 km/t etter kun åtte og en halv kilometers strekke, den burgunderrøde lakken var flasset litt av her og der, men det var ikke noe problem. Lyden av denne italienske skjønnheten - jaja, litt blass skjønnhet da, - var ikke helt som jeg hadde forventet. Den hørtes egentlig ganske trøtt ut og så heller ikke akkurat ut som en italiensk sportsbil... Men men, Rom var ikke bygget på en dag.

 

For det meste så var det jeg som ble forbikjørt på denne turen. Noen tutet faktisk også og ga tegn at jeg burde "ha meg vekk"... Andre viste meg at de hadde langfinger på høyrehånda i det de kjørte forbi meg. Jeg bare smilte tilbake til dem alle sammen. Det er viktig å nyte bilturen når man kjører en italiensk bil med sjel. Da er man i ett med bilen, og lar arrogansen råde. Man MÅ liksom ikke ta hensyn til alle de andre når man sitter bak rattet i en fullblods italiensk skjønnhet. Jeg hadde allerede begynt å tenke italiensk - "Forza Brutale" og "Via Dolorosa" var ord som svirret rundt i hodet mitt. Via Dolorosa betyr vist noe slikt som "Smertens Vei" har jeg funnet ut i ettertid.

 

De eneste forbikjøringene jeg fikk gjort med Fiaten var et par traktorer og en moped som slet fryktelig tungt i en bratt motbakke.

Det gjorde forresten Fiaten også, men jeg hadde god springfart og girte ned tidlig så jeg klarte å komme meg forbi mopedisten som var ute å kjørte med motorsaga på bagasjebrettet.

Jeg girte vel egentlig litt for tidlig for bakhjulene låste seg nesten og jeg slo nesten haka i rattet. Det var litt stort sprang mellom 3. og 4. gir...

 

Jeg kjørte vel 5-6 mil med Fiaten på denne første prøveturen for å "kjenne på den" - og det som bekymret meg mest (da) var at motoren virket fryktelig dau. Den trengte nok en ordentlig service og en forgasserjustering. Det var svært vanskelig å få den over 110 (selv i nedoverbakke) og den trivdes best rundt 60-65.

På Andselv (sentrum på Bardufoss) hang det et par kamerater av meg - og jeg vrengte Fiaten inn på parkeringsplassen der. De bare måpet for hele farkosten holdt på å tippe over på siden. Jeg merket ikke noe til at det holdt på å gå galt, men de påstod hardnakket at høyre bakhjul var minst 30 cm over bakken gjennom hele svingen min... Nesten katastrofe med andre ord. Men ikke i nærheten av den katastrofen som lurte i kulissene..

 

Ja-ja, det skulle vel ikke bli så stort problem tenkte jeg å få noen til å se over forgasseren og pluggene på bilen. Det var jo et "verksted" i kjelleren på et hus der den lokale Reodor Felgen drev stort - han fikk liv i alt mulig som alle andre hadde gitt opp, og jeg tenkte at jeg tar meg en tur dit... Han hadde sikkert en eller annen form for Viagra som han kunne gi Fiaten slik at den fikk opp farten igjen.

 

I en Fiat sitter du litt rart. Rattet er langt fra deg og du sitter med straaaaaaake armer - nesten som en Formel 1 kjører. Men så er det noe rart med pedalene, for de sitter nesten oppi ballene dine og man blir sittende i en merkelig stilling - lange armer og beina oppunder haken. Jeg tror det kalles "Ape-stillingen" på bilspråket.

 

PANG !!! sa det - og på brøkdelen av et sekund skiftet jeg sittestilling fra å sitte opp og ned med rett rygg som på kjøkkenstolen hjemme - til rånestilling der seteryggen ligger bakover som i en dyr stressless. HVA F*** SKJEDDE NÅ??????, tenkte jeg, for jeg visste jo at det var svært begrensede justeringsmuligheter på førersetet. Og nå lå jeg bakover som i et liggesete. Jeg slo begge leggene opp i en kant under dashbordet og ropte ut både AU og HJELP...

Så gynget det også - og jeg fikk store problemer med å holde bilen på veien. Selv om det bare gikk i litt over 60. Det var jo bare så vidt jeg så over dashbordet nå... Jeg virret over i andre kjørebane før jeg fikk bremset ned og stoppet på "halvfemogsytti" i veikanten på motsatt side av veien.... Da jeg skulle gå ut av bilen, tippet hele setet bakover så jeg forsvant i baksetet.

"Helgoland, Ofoten og Salten" sa jeg fordi man skal jo ikke banne...(istedet for å si Helv**e).

Jeg fikk snodd beina over seteryggen og puffet hele førersetet forover igjen - så nå stod setet normalt - og jeg satt normalt i baksetet.

 

Der stod Fiaten da - på kanten av vegen - med kurs rett ut i småbuskene - og jeg sittende som en tomsing alene i baksetet..... Neida - jeg ventet ikke på noen - selv om det nok så slik ut for de som passerte på veien. Jeg var bare ute og kjørte Fiat jeg.... i baksetet... For førersetet var jo rene katapultstolen som sendte meg rett i baksetet...???...?

 

- OM jeg var forundret????????????????? - Bare forbokstavene... For noen sekunder siden nøt jeg livet og styrte en Fiat - og nå satt jeg i baksetet...

ITALIENSKE BILER !!!!!

Jeg fikk vippet fram seteryggen, fikk så vidt åpnet døra og steg ut av bilen. Hva i alle dager var det som foregikk....???????????

 

Nå var det bare det at jeg nok burde ha sett litt under dørkmattene før jeg kjøpte Fiaten. DER var det ikke så mye Fiat igjen. Det var gulvet som knakk på bilen. Jeg forsøkte å sette meg inn i bilen igjen, men det var ikke mulig å sitte i setet - det forsvant rett ned i bakken igjen og jeg havnet i baksetet på nytt.

Hvordan skulle jeg komme meg hjem med bilen nå? Det var ikke mulig å kjøre den og sitte i førersetet.

 

De lurte nok litt de som jeg møtte på den 4-5 km lange turen hjem. Hvem var det som hadde kjøpt seg bil i England???? For eneste muligheten å kjøre nå var å løfte opp førersetet (og gulvet) og håpe det holdt seg på plass - for så selv å sitte i passasjersetet og kjøre hjem. Pedaler og giring gikk tålig bra, men bremsene var jo dårlige fra før og krevde hardt pedaltrykk, - nei - man fikk bare ta det med ro slik at man ikke trengte å bremse så mye. Det var rart å legge merke til hvor mange som la merke til at jeg satt på høyresiden i bilen mens rattet var på venstresiden - folk så jo ut som spørsmålstegn...

 

Dagen etter hadde jeg funnet ut at alle bilverkstedene forlangte blodpenger for å sveise inn deler av gulvet. Jeg hadde dårlig med penger, og blodpenger hadde jeg i allefall ikke. Her var det bare å lære seg jobben med å sveise – for å skifte gulv på bilen kunne jo ikke være SÅ vanskelig???????????

Men det skulle vise seg at det var mye mer rust enn bare halve gulvet.

 

fiatsveis1.jpg

 

Et dårlig MIG sveiseapparat ble lånt av en kamerat. Og plenen bak huset til min far ble gjort om til karosseriverksted.

Min mor døde noen år før dette skjedde, og min far var nå på kjærlighetstur i Syden med sin nye flamme. – Og flamme, det skulle det bli mye mer av.

 

Det man selvfølgelig skulle hatt når man driver å jobber under biler er en løftebukk eller det som ble kalt en ”Tip Girl”. Det var en sak som man skrudde fast på bilen, også kunne man vippe bilen over på siden mens den hang i en arm som var skrudd fast i to av hjulnavene.

Jeg var fast bestemt på at jeg SKULLE få begynt på denne jobben denne dagen, for bilen måtte være ferdig før sydenturen til far min var over.

 

Etter masse bannskap, eder og galle – hadde jeg selv klart å løfte bilen over på siden. Jeg tok tak under kanalen under bilen og spant alle musklene. Når jeg fikk løftet den høyt nok at den stod på vippepunktet, hadde jeg en ”to-tom fire” som jeg målte til og merket av med tusj på.

Så var det å slippe ned bilen og finne fram håndsaga og sage av planken til ønsket lengde.

Deretter var det å ta tak under kanalen på bilen og løfte den opp igjen. Når bilen igjen var på tippepunktet, støttet jeg den opp med ”to-tom firen” og slapp bilen litt tilbake igjen. Enden på planken ble stukket ned i et lite hull i plenen, og vips så hadde jeg laget meg en anretning som gjorde det enkelt å jobbe under bilen.

Første gang jeg løftet opp bilen lå planken utenfor rekkevidden min så jeg måtte slippe ned bilen og starte på nytt med planken litt nærmere.

Om det var helt trygt og etter arbeidstilsynets regler er jeg nå ikke helt sikker på…

 

fiatsveis2.jpg

 

Jeg beundret mitt verk – NÅ var jeg klar til å skifte gulv.

 

Det som jeg ikke tenkte på i det hele tatt var bensinlokket. Det var selvfølgelig på andre siden av bilen – altså på nedsiden. Og utett som det var så rant det ut 25 liter blyholdig 98 oktan bensin utover plenen. Heldigvis oppdaget jeg dette før jeg skulle begynne med sveisingen – det skulle tatt seg ut om en gnist ramlet ned på plenen…

Jeg rullet ut hageslangen og satte på plenvanneren slik at bensinen skulle vannes ut. Dermed eliminerte jeg brannfaren – trodde jeg.

Om bensin og vann kan blandes?????

 

For å slå flere fluer i samme smekken, så benyttet jeg anledningen til å låne vaskemaskina til far min mens jeg jobbet med Fiaten. Etter hvert som jeg skiftet gulv, jobbet vaskemaskina seg igjennom programmene sine – og fikk jeg også hengt ut klærne som igjen nok var tørre da dagen var over og jeg kunne reise hjem igjen.

 

Etter to timer med intens plenvanning gikk jeg i gang – iført en splitter ny ”bever nylon”-overall med gul LADA reklame på ryggen og med 4 nummer for store gummistøvler. Alle vet jo hvor ekkelt det er å gå med trange bukser utenpå gummistøvlene, og så store som disse var så passet det meg utmerket å ha buksebeina inni støvlene.

 

Fiatsveis.jpg

 

Uerfaren som jeg var med sveising, og en liten smule skvetten syntes jeg ikke dette med å sveise var helt kurant. Den 2 minutter lange innføringen jeg fikk i sveising før jeg lånte apparatet var jo så forskjellig fra dette.

Bedre ble det ikke da en kjempediger glødende ”perle” datt rett ned i den høyre støvelen min. ( Ha ALLTID buksa på utsiden av støvlene når du sveiser !!!!! )

Fyttigrisen så vondt det gjorde, jeg ropte AU-AU-AU og danset jenka, springer, halling og en aning lambada samtidig. Sveiseperla sluttet jo ikke å gløde nede i støvelen heller. Da jeg fikk opp foten min så jeg at strømpen min så ut som en nettingstrømpe og jeg hadde MINST fått 5.grads forbrenning på foten.

 

Nytt forsøk igjen – denne gangen iført nye hvite tennissokker og Forsvarets nylon-joggesko. Nå gikk det riktig bra.

Roen hadde igjen senket seg i den Fossumske hage – og sveisingen gikk faktisk ganske ålreit. Selv om det nok var rom for forbedringer… Sveisesømmen så ut som noe helt annet enn en sveisesøm - men det ble bedre etter jeg oppdaget at jeg ikke hadde skrudd på gassen.... DA hang i allefall platene sammen etter sveisingen.

 

Plutselig registrerte jeg med stille undring at det ble så mistenkelig varmt rundt tærne – og jeg kjente også varm ”vind” rundt ørene. Nå ble tærne innmari varme – så her var det helt klart ting på gang….

 

Jeg røsket av meg sveisebrillene og oppdaget til min store forskrekkelse at HELE plenen stod i full fyr, - vannet hadde transportert bensinen utover hele området og nå var det som å stå midt i helvetes bakgård. De nye joggeskoene fra Forsvaret hadde smeltet rundt føttene mine og nå var det skikkelig høydramatisk. Det brant som bare juling og svart røyk veltet opp.

 

Min far var våpensamler med eget museum og ”lager” hjemme. Det var ammunisjon nok til å starte 3.je verdenskrig like innenfor veggen. Og nå hadde flammene begynt å slikke opp etter bordkledningen på huset. Tenk om DET tok fyr – da var det bare å evakuere nabolaget for DA ville det VIRKELIG bli ”æksjen”. Det kom til å bli nyttårsaften midt på sommeren.

Jeg tok et raskt overblikk over situasjonene, og noterte meg at det brant i Tectylen under Fiaten, - hjulene brant, - plenen brant, - huset brant riktignok ikke ennå men det var like før. Jeg så jo med en gang at dette var noe jeg ikke hadde mulighet til å slukke selv.

 

Takk og pris er det stor flyplass på Bardufoss, og Brann og Redningstjenesten der er oppsatt med stort og dyrt materiell i tilfelle det ramler ned fly eller blir atomkrig.

 

Her var det bare å tilkalle assistanse…. Jeg løp til inngangsdøren (dette var før ”mobiltelefontiden” så jeg måtte ringe fra fasttelefonen) – men den var låst – og husnøklene mine lå i Kadetten min som stod parkert nede ved garasjen vår ca 100 meter unna. Aham Okeke, Geir Moen og disse sprinterne hadde ikke hatt mulighet mot meg da jeg beinet ned til Kadetten og tilbake igjen. Jeg hadde KNUST dem alle som en - selv de som eventuelt var fulle av anabole sterioider ville ikke hatt mulighet å henge på meg. Og da jeg lå på kne foran telefonene og fikk kontakt med Brannstasjonen oppdaget jeg at jeg ikke hadde pust eller stemme igjen…

 

Neste mareritt var at jeg ikke klarte å forklare personen i andre enden av telefonen at det brant… Jeg fikk nesten panikk og husket ikke engang hva jeg het, men så sporet han vel telefonnummeret da… Og spurte om det var hos Fossum… Jajajajajajajajajajajajajajajajajajajajaja svarte jeg, men send noe STORT hit for DETTE er brann sa jeg. Da jeg fikk lagt på telefonen hørte jeg allerede sirenene. I luftlinje er det ikke så langt fra Brannstasjonen, og jeg så blålysene tvers over ”dalen” da jeg tittet ut av vinduet – men i kjørestrekning er det relativt langt. Særlig når det er storbrann i bakgården….

 

Jeg stormet ut igjen – og oppdaget til min store forbauselse at all bensinen hadde brent opp, plenen var slukket og omtrent like hel, Tectylen var brent opp og at det nå bare var et bittelite bål i ene framdekket på Fiaten. Denne slukket jeg selv med en nyvasket T-skjorte som hang til tørk.

Bensinen hadde vel fløtet ut over et stort område som i tillegg var vått – og det ble vel et ”POFF” og en liten eksplosjon når den tok fyr som igjen sluknet stille av seg selv igjen.

 

BAAAAABUUUUUUUUUBAAAAABUUUUUUH hørte jeg i det fjerne. Jeg tuslet inn igjen og ringte Brannstasjonen på nytt igjen og spurte om de ikke i det minste kunne slå av sirenene for nå var brannen slukket…….. Men hadde jeg ringt og sagt at det var storbrann i anmars, så VAR det sirener og blålys.

FLAUT!!!!

 

Det var ikke småtteri av brannmateriell som kom noen minutter etterpå….

Først kom to ENORME brannbiler. Den første hadde diger vannkanon og kom ikke under strømledningen som gikk til huset. Ledningen hang lavt etter at naboen på senvinteren brøytet litt for nærme stolpen så den knakk, - og dette var ikke blitt reparert ennå.

Dermed måtte brannbilene stå mellom huset og E6 som var usedvanlig trafikkert denne dagen. Snakk om blikkfang.

Deretter kom brannsjefen kjørende med sin røde VW Transporter som ikke gikk fullt så fort. Men du verden så fin sirene han hadde han også. Han klarte til og med å parkere på E6 med blålysene på og kom gående opp bakken.

INGEN som passerte på E6 da kunne unngå å legge merke til at det foregikk saker og ting oppi bakken...

 

Etter å ha forklart grundig til brannfolkene hva som hadde skjedd kom jaggumeg en journalist fra lokalavisa og lurte på hva som foregikk.

Og jeg – i mine utbrente joggesko og lett nedsotete kjeledress med gul LADA-reklame måtte forklare enda en gang at jeg bare holdt på å skifte gulv i Fiaten min.

 

JEG BLE IKKE MED PÅ BILDET ……

 

Det VRIMLET av folk. Og de gikk jo aldri heller. Dette var nok ”hete” saker i en ellers søvnig småbygd i Nord-Norge.

Bak brannbilene kom det en hærskare av nyskjerrige folk kjørende. Jeg er sikker på at de løp fra både middag, barnepass og husmaling for å se hva det var som foregikk.

Jeg snek meg inn og gikk i dekning under et vindu. Folk banket på vinduene og tittet inn i huset – og tre kvarter etter at brannbilene hadde kjørt var det fortsatt rene pilgrimsvandringen rundt den rykende Fiaten på plenen.

Jeg hadde akkurat fått klippet av meg de ubrukte – men fullstendig utbrente joggeskoene da telefonen ringte. Det var min far som ringte fra Kanariøyene og lurte på om huset stod. Jeg brukte å være hjemme av og til selv om jeg ikke bodde der, og han ”sjanset” på at jeg var der da han ringte…

Han kunne vel ikke ringt på et verre tidspunkt, men jeg klarte å holde stemmen og fikk sagt i fra at ”jo da – det var stille og rolig og ikke noe spesielt som foregikk……”

Han skulle bare vist at det tuslet 50 personer på plenen bak huset og at sønnen akkurat hadde mistet et par krute gode joggesko.

 

Stort og flott oppslag var det i lokalavisa dagen etterpå. Pent bilde av en nedsotet Fiat og stor overskrift; ”Bilrestaurering endte i brannutrykning”……………………………… I fete bokstaver.........

 

F L A U T….

 

Da far min, han Finn, kom hjem igjen halvannen uke senere var Fiaten sveist ferdig, plenen var nyklipt og igjen så smått begynt å bli grønn mens huset var frisket opp med ny maling på baksiden. Jeg hadde vært på depotet og rekvirert meg et sett med nye joggesko og alt var egentlig helt som før.

 

Noen måneder senere svingte Fiaten inn på de evige Autostrada’er og en liten sum penger dukket opp på bankkontoen noen uker senere.

Det var slutten på ”PC 45656” og begynnelsen på min veteranbilkarriere….

 

Forresten så trillet Fiaten av tilhengeren og forsvant med bredsiden inn i en snøskavl da jeg fraktet den på den siste reisen til bilopphuggeriet. Helt plutselig merket jeg at bilen jeg kjørte gjorde et lite hopp uten at det var noen hump på veien. I speilet så jeg at det var en "skygge" som forsvant ut til høyre og ble borte i snøsprut for så å dukke opp på veien igjen. "Å du store kineser" tenkte jeg, "nå er vi i gang igjen....."

Det ble en del plunder med å få Fiaten tilbake på hengeren igjen uten at noen skulle oppdage hva som hadde skjedd, men heldigvis var det verken brannbiler eller journalister i nærheten denne gangen. Etter en kraftanstrengelse klarte jeg også å dytte den på hengeren selv, selv om jeg var utstyrt med nordnorges glatteste sko. Joda, jeg hadde litt hjelp av han som kom kjørende bak meg. Han ga meg forresten også en lengre leksjon med STORE BOKSTAVER om sikring av last og om de høye ulykkestallene vi hadde på norske veier. Særlig på veiene rundt Bardufoss. Jeg tror ekkoet av denne leksjonen han ga meg fortsatt den dag i dag kan høres i skogene ved Rabbåsen...

Nordlendingene har det med å snakke høyt og overdrive.....

 

Til slutt ble jeg så lei av å høre på han at jeg sa " Hold kjeft - jeg kunne ha drept deg...." - og da ble det stille.

 

Dersom det er noen som vet hvem det var som hadde en Cortina i Askim som bare gikk på startgass – så er det HANS skyld i at dere har lest denne historien….

 

Godt nyttår – og prøv å huske på hvilken side bensinlokket er på bilen din.

 

 

 

EDIT: Rettet opp noen skrivefeil..

. . .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Fjern formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Bilforumet.no bruker cookies. Det brukes cookies til å måle trafikk, for å optimalisere siden, og for å kunne holde deg innlogget. Ved videre bruk av siden aksepterer du vår bruk av cookies. Sjekk ut vår Privacy Personvernvilkår